Bergen og Bergensdialekten

Det er i disse dager to år siden vi pakket sammen alt vi eier, og reiste fra Bardufoss til Bergen. I den anledning er det på tide for en innflytter (i vårt tilfelle blir det Roar, østlendingen) å oppklare sitt forhold til Bergen og ikke minst bergensdialekten. Ordet er hans:

Bergen er i sannhet en herlig by. Men for oss som kommer utenfra, og kanskje særlig for østlendinger med Stavanger-gener må det innrømmes at byen ble sett på med en viss skepsis. Særlig har jeg hatt problemer med dialekten. Kanskje ikke så rart, ettersom den bergenseren som gav meg bildet av den typiske bergenser var Hans Wilhelm Steinfeld. Selv ikke den milde bergenser Gunnar Kolaas kunne rette på det i mine unge år. Bedre ble det ikke at Bergen fikk en ny rikskjendis i Cecilie Leganger. Gikk alle bergenske damer rundt og tygget TYGGEGOMMI? Et vedvarende mareritt ble bildet av å våkne opp ved siden av en bergenser som som med sitt bredeste glis ønsker en GOD MÅRÆÆÆN!

Heldigvis skulle det ikke mer enn et par besøk til for å se at fordommene var fordummende. For hver Hans Wilhelm Steinfeld finner vi en Herman "Jeg vil ikke være ordfører, jeg vil være borgermester" Friele, som sjarmerer et skeptisk østlandshjerte. Og Hans Wilhelm er ikke så verst han heller. Han er bare et erketypisk eksempel på det bergenske lynne, som er litt mer oppfarende enn hva nordmenn flest er. Det er noe i det som sies at bergenserne er Norges italienere (og italienerene er et et sjarmerende og sympatisk folkeslag, utenfor fotballbanen vel å merke).

Og dialekten? Den blir man vant til, ja til og med glad i. Til og med østlendinger med Stavanger-gener kan ikke annet enn å la seg sjarmere av f.eks Sædalen barnegospel som på en førjulsgudstjeneste av full hals sang GLÅRIA IN EXCÆLSIS DEÅ. Eller når fruen i huset stolt viser fram sine nye støvler i råGOMMI. Tyggegommi er ikke så verst likevel.

(Bildet er tatt fra Fløyen, en vakker vinterdag (vinterdagen?)i 2008.)